Hvorfor må CO2 fjernes Norge når vi kan oppnå det samme billigere og skape bedre liv og helse med større reduksjoner i Uganda?
Jeg ser det hver dag når det er tid for mat. Charcoal-ovnen, ofte laget av et gammelt spann, fylles med trekullet som skal sørge for varmen når dagens mat skal kokes. I alle fall i fattigområdene i byene. På landet bruker kvinner mye av tiden sin på å samle ved, det er gjerne mannfolka som hogger ned trærne. Langs veiene i nord-Uganda står sekkene med ferdig trekull og venter på oppkjøpere, like mye er produsert ulovlig som i lovlig produksjon. Med korte mellomrom møter du lastebilene med de høye lassene, det er volumet, ikke vekta, som er utfordringen på veien til byene.
Det er fortsatt en liten del av de 50 millioner innbyggerne i Uganda som har strøm, dessuten er strømmen både mangelvare og dyr. Derfor trekull eller ved. 90 % av husholdningene bruker ved eller kull til matlaging. Det betyr at skogen forsvinner i stor fart, det gjør også det biologiske mangfoldet. Både produksjonen og bruken skaper store helseproblemer for mange i tillegg.
The Global Forest Watch forteller at i 2010 hadde Uganda 6,9 millioner hektar skog. I 1923 hadde de mistet 68.000 hektar skog, tilsvarende redusert CO2-effekt på 36,9 millioner tonn. Til sammenligning er hele norges årlige utslipp på rundt 48 million tonn. Og avskogingen i Uganda går stadig fortere.
Her hjemme sitter milliardene løst om det gjelder subsidier til havvind, CO2-fangst og lagring eller tiltak for både private og næringslivet for å redusere utslipp i tråd med det vi har lovet på miljø-konferanser. Da blir det for meg underlig at vi ikke ser mot de land der de samme kronene kunne redusere utslippene mye mer samtidig som vi ga mennesker et bedre liv. Jeg sier ikke at det vil være bare enkelt. Men det er det da virkelig ikke å få til teknologi og aksepterte løsninger for CO2-reduksjon her hjemme heller.
Største utfordring vil nok være å få aksept for endrede vaner for uganderne. Det er i dag gode løsninger for å bruke solvarme til matlaging. Ulempen er at varmekilden er tilgjengelig nesten alltid fra sju om morgenen til sju om kvelden. Særlig kveldsmaten er en utfordring med et etablert spisemønster formet av både arbeidstider og vaner med det store måltidet på kvelden. Men samtidig vil det jo være en stor gevinst også kostnadsmessig om både varmtvann og matlaging kunne skje med gratis solvarme. Om vi i Norge tok på oss å forsyne 10 millioner familier med solvarme-løsninger ville det kostet 6-8 milliarder kroner i investeringer. Løsningene kunne gjerne blitt produsert i Uganda og gitt arbeidsplasser og økt kompetanse på produksjon som bonus.
Bildet ovenfor er en av mange typer solvarme-ovner hentet fra NTNU’s arbeid for slike løsninger i samarbeid med universiteter i mange afrikanske land, inklusive Makerere i Uganda. De peker på mulighetene, men også utfordringene som er nevnt med å legge om på vaner eller finne gode løsninger for å ta vare på varmen. Koking synes mindre krevende enn steking. Det pekes likevel på at det både er utfordringer for familier å kjøpe en slik løsning, og det er heller ikke automatikk i at ovnen blir brukt om du har den. Det tror jeg er helt riktig, som med så mye annet er endringer av lange tradisjoner, kunnskap og erfaringer og etablerte mønstre tidkrevende. Men det er vel verdt å bruke energi på å få det til. For klimaet, for bedre helse og for en bedre livssituasjon for kvinner og jenter som i dag bruker så mye tid på å samle ved, brenne kull og som brukere sitte i kullosen mens de lager familiens måltid. Bedre er det ikke for dem som står i røykfylte rom dag ut og dag inn og produserer maten til millioner av skolebarn.
